Det har vært mye snakk om D-vitamin i mediene i det siste. Under koronapandemien har D-vitamin blitt løftet frem nærmest som et vidundermiddel som skal gi deg superkrefter mot korona.

Det har nå blitt gjennomført mange studier på sammenhengen mellom D-vitaminnivået i kroppen og korona. Både med tanke på hvor lett man blir smittet og alvorlighetsgraden av sykdomsforløpet. Flere studier har vist at det sannsynligvis er en sammenheng med for lavt nivå av D-vitamin i kroppen og alvorligere sykdomsforløp hos mange koronapasienter. Dette har derfor blitt et hett tema rundt omkring. Det har fått folks øyne opp for hvor viktig det er å få i seg nok av dette vitaminet. Problemet er nå at flere behandler seg selv som om de har D-vitaminmangel selv om de ikke har det. Få blir opplyst om faren ved å ta for mye D-vitamin. D-vitamin er et fettløselig vitamin. Denne typen vitaminer lagres i kroppen, i motsetning til vannløselig vitaminer hvor overskuddet skilles ut med urinen. Dette vil over tid føre til opphopning av vitaminet. Noe som etter hvert kan føre til D-vitaminforgiftning.

Dette fikk Robin smertelig erfare. Robin er i utgangspunktet en sterk og frisk mann som er opptatt av trening og å leve sunt. Han hadde blitt anbefalt av en kollega å ta D-vitamin, for det skulle være så bra for blant annet immunforsvaret. Robin fikk navnet på et nettsted hvor de solgte diverse kosttilskudd. Der fant han ulike varianter av D-vitamin tilskudd. Robin visste ikke helt hva han skulle velge så han kjøpte både dråper og oljer. Han var da ikke klar over det ekstremt høye D-vitamininnholdet i disse produktene. Han hadde heller aldri hørt at det kunne være skadelig med for mye vitaminer. Robin var nøye med å få i seg disse tilskuddene hver dag, i rikelige mengder. Han hadde gått på det en stund uten å kjenne symptomer på at noe var galt, da han plutselig en dag våknet opp på sofaen hjemme i leiligheten sin, forvirret og med en rar følelse i kroppen. Han husket at han hadde sovnet søndag kveld. Han regnet da med at han måtte ha sovnet for kvelden, og at det nå var mandag morgen. Men ute var det mørkt. Han strakk seg etter telefonen som lå på bordet, og den viste at klokken var ti på kvelden. Og det var ikke mandag, men tirsdag. Han ante ikke hva som hadde skjedd, men han skjønte fort at noe var galt, for kroppen fungerte ikke som den skulle. Han ringte en venninne og ba henne ringe ambulansen. Venninnen har senere fortalt at han snøvlet og snakket usammenhengende. Kort tid etter ble han hentet av ambulansen og kjørt til sykehuset. Der tok de diverse prøver av han. Det tok noen døgn før de oppdaget at han hadde skyhøyt nivå av D-vitamin i kroppen. Legen lurte da på hva han hadde gjort. Robin fortalte at han hadde inntatt disse dråpene og oljene som han hadde kjøpt på nettet. Legen reagerte på at disse produktene hadde kommet uten advarsel på det høye innholdet av D-vitamin. Han fortalte at han hadde vært borti flere tilfeller av overdosering av D-vitamin i det siste. Spesielt nå under koronaen.

Under utredningen på sykehuset viste det seg at Robin samtidig hadde hatt et hjerneslag. Symptomene på D-vitamin forgiftning og hjerneslag er så og si det samme og kan være vanskelig å skille. Overdose av D-vitamin kan blant annet gi symptomer som forvirring og mentale forstyrrelser. Det kan gjøre at flere kan gå rundt og føle seg veldig forvirret og glemske. Spesielt eldre. Også viser det seg at de bare har tatt for mye D-vitamintilskudd.

Overdose av D-vitamin kan gi hyperkalsemi, som igjen kan gi alvorlige symptomer i sentralnervesystemet, hjerte-kar og nyrer. Kronisk hyperkalsemi kan føre til nyrestein, og i alvorlige tilfeller gi nyresvikt, kramper, koma og død (helsedirektoratet.no).

I ettertid av hendelsen husker Robin flere rare ting han hadde gjort. Han hadde hatt mareritt om at han var innestengt og måtte komme seg ut. Sannsynligvis hadde han da deiset rundt i leiligheten, for det hadde resultert i flere blåmerker på kroppen hans. Han husket også at han hadde sendt masse meldinger og ringt rundt til flere. Han hadde også spist masse is. Da han kom hjem fra sykehuset fant han flere ispinner rundt i leiligheten.

Det er nå omtrent ett halvt år siden denne episoden, og Robin har iherdig trent seg opp både fysisk og psykisk. Først nå begynner han å komme til hektene igjen. D-vitaminforgiftningen resulterte hos han i akutt nyresvikt, leverbetennelse, for høyt kalsiumnivå og nesten hjertesvikt. Han har fått varige skader og må gå på medisiner resten av livet. Nå vil han advare andre om faren ved å innta for mye D-vitamin. Han sier at han sterkt fraråder folk å kjøpe D-vitamin dråper og oljer på nettet eller steder hvor man ikke kan få råd og veiledning av kyndig personell.

Anbefalt daglig dose D-vitamin for voksne er 10 mikrogram per dag. For eldre over 75 anbefales 20 mikrogram. Øvre trygge grense er satt til 100 mikrogram. 1 skje tran inneholder anbefalt daglig dose. Gode kilder til D-vitamin er sol direkte på huden og fet fisk. I tillegg er enkelte typer smør, margarin, matolje og melk beriket med D-vitamin (Helsedirektoratet.no).

Mange ønsker en konkret plan for å gå ned i vekt. En slags fasit på hva de bør spise for å oppnå idealkroppen. Etter å ha laget haugevis av kostholdsplaner til folk, ser jeg at en slik skreddersydd kostholdsplan ikke er noen god løsning. De fleste som får en kostplan i hånden klarer kanskje å holde seg til den noen få dager eller uker før det sklir ut og gir opp. Jeg har spurt meg gang på gang: hvorfor funker ikke kostholdsplanen?

Da jeg startet som kostholdsrådgiver rett etter studiene ville jeg gjøre alt for å hjelpe klientene mine. Jeg ville helst bære dem på gullstol helt inn til mål og se gleden i ansiktet deres når de nådde målene sine. Selv om det vi lærte på skolen var at vi skulle hjelpe folk i små steg ville jeg gi det lille ekstra. Når folk ville ha hjelp til hva de skulle spise for å oppnå sine mål satt jeg meg ned og laget hele planen for dem istedenfor å veilede i de små stegene. Jeg sydde rett og slett puter under armene på dem. Ikke lurt. Jeg ble totalt utslitt og i tillegg så jeg at det ikke funket.

Jeg ble rett og slett en overivrig hjelper. Jeg ville gi en fasit på hvordan folk kunne oppnå sine mål, med to streker under svaret. Men kosthold er ikke matematikk. Det er ikke bare kalorier inn og ut. Mennesker er ikke roboter som bare kan programmeres til å gjøre det du vil og ferdig med det. Det er mange menneskelige faktorer som spiller inn og behovene er så individuelle. Livsstil, jobbsituasjon, hormoner i ubalanse, lite søvn, stress, medisiner og sykdom er noen av disse faktorene. Mat er ikke bare næringsstoffer og kalorier, men ulik mat vekker også følelser i oss. Mat er også kos og samhold.

Det en kostholdsplan ikke kan gi deg er det de aller fleste egentlig trenger: Motivasjon, mestring, veiledning og oppfølging. Blir man overlatt til seg selv med en kostholdsplan er det lett å bli demotiverende fordi man ikke klarer å holde seg til den til punkt og prikke. Det som er hovedgrunnen til at vi ikke klarer å legge om hele kostholdet på en gang er at vi er vanedyr. Selv om vi blir fortalt hva som er bra for kroppen vår er det ikke alltid det vi velger. Det krever selvdisiplin og energi å gjøre noe som ikke ligger i vanene våre. Det kan bli slitsomt å føre dette strenge regimet over tid når kroppen hele tiden drar deg tilbake til de trygge, behagelige gamle vanene. Det tar tid å endre vaner. Det krever tålmodighet og iherdighet. Derfor er en kostholdsplan hvor andre har bestemt hva du skal spise ikke noen god løsning.

Det som funker er å endre kostholdet i små steg til å passe akkurat deg og dine preferanser og behov. Og det er ikke gjort i en håndvending. Ved å finne ut hva det er med ditt kosthold som gjør at du ikke er akkurat der du ønsker å være kan du finne ut hvor du kan starte for å sakte men sikkert få det kostholdet som er best for din helse. Det bør ikke være en daglig kamp mot kiloene ved å nekte seg alt man syns er godt. Det handler om å ta vare på seg selv og samtidig bygge god helse. Den beste måten å gjøre det ved å endre en og en vane. I neste innlegg vil jeg skrive litt om hvordan man kan gå fram for å endre vaner.

Noen ganger tar livet uante vendinger. Ting blir ikke helt som man har forestilt seg. Men kanskje trenger man å få noen oppvekkere og gå på noen smeller for å se ting i nytt perspektiv.

I fjor gjorde jeg om enkeltmannsforetaket til AS, leide meg nytt lokale og var skikkelig klar for å satse. Nå skulle jeg følge drømmen, virkelig gå for det! Da alt var klart og kundene hadde begynt å komme, begynte også tvilen å komme snikende. Var det virkelig dette jeg ville? Jeg var så utrolig ivrig og optimistisk da jeg skulle starte opp. Jeg tror nesten det ble som en fødselsdepresjon da jeg først kom i gang. Det var jo ikke sånn jeg så for meg at det skulle bli. Det endte da med, at kort tid etter at jeg hadde pakket ut og fått meg et koselig lite kontor på Osebakken, så satt jeg en dag og tenkte: Hmm.. nei, jeg tror kanskje ikke dette er helt meg likevel, kanskje jeg rett og slett bare skal pakke sammen og gjøre noe helt annet? Det finnes jo så mange kostveiledere og personlige trenere der ute, verden trenger ikke en til. Så da ble det sånn. Jeg solgte alt treningsutstyret jeg hadde kjøpt inn og bar alt ned de bratte trappene igjen. Jeg fikk meg jo noen gode treningsøkter da, om ikke annet. Jeg bestemte meg for å begynne som ansatt igjen og la prosjektet mitt ligge. Tryggest det. Jeg begynte i ny jobb som sykepleier i rusomsorgen. Jeg har ikke angret et sekund for at jeg begynte der, for det er en utrolig spennende og givende jobb, men ernæringsfaget roper etter meg hele tiden.

Noe av det som gjorde at jeg i utgangspunktet mistet gnisten var at det ble for mye hysteri rundt kosthold og trening. Jeg ville ikke være med på denne trenden. Jeg var lei av å diskutere alle nymotens dietter og forestillinger om hva man bør og ikke bør spise. Denne frustrasjonen delte jeg med Helene Jacobsen, som også er sykepleier og ser trening og kosthold som en viktig del av helsearbeidet. Vi var begge lei av at vi stadig blir eksponert for treningstips og kostveiledning, dietter og kroppshysteri. Mange av de som uttalte seg var selvutnevnte trenings- kostholdseksperter. Vi ble da enige om at istedenfor å resignere i forhold til dette temaet var det viktig komme med en motvekt. Som sykepleiere har vi en helt annen vinkling i forhold til ernæring og trening. Nå har vi startet et interessant samarbeid og det har også gjort at gnisten min har kommet tilbake. Helene jobber som sykepleier, men har også jobbet med interiørdesign og fotografering. Hennes kreative bakgrunn blir nyttig i våre planer framover.

Fokuset mitt framover vil bli på å holde foredrag og kurs innen ernæring, fysisk aktivitet og forebyggende helsearbeid. Jeg ser ikke bort fra at jeg etterhvert også vil tilby enkeltveiledning igjen 🙂

I helgen har jeg vært så heldig å få være med på en fantastisk ski-weekend i Rauland med Sportsjentene. Der fikk vi fikk kursing i både skiteknikk og også mentaltrening.

Et utrolig bra opplegg med en blid og inspirerende leder, 20 blide og hyggelige damer og en utrolig dyktig skiinstruktør gjorde dette til en uforglemmelig opplevelse.

Sportsjentene er, som jeg har fortalt om i tidligere innlegg, et konsept startet av Elin Årseth, som er psykomotorisk fysioterapeut. Dette konseptet går ut på å utvikle fysiske ferdigheter innen ulike idretter, kombinert med mentaltrening. Dette er utrolig spennende for dem som ønsker å føle mestring og også bli bevisst på egne begrensninger og utfordringer både fysisk og psykisk. For meg ble denne turen først og fremst en bevisstgjøring av hvor mye det mentale spiller inn i hvor vidt en lykkes innen trening og konkurranser og også ellers i livet. En viktig ting jeg har lært er at man kan virkelig stå i veien for seg selv og sin egen suksess.

Skiundervisning

Skiundervisningen ble ledet av en utrolig dyktig og motiverende instruktør som fikk oss alle til å føle mestring. Også jeg, til tross for mitt elendige utgangspunkt. Han la vekt på de små framgangene og det gjorde at jeg, til tross for at jeg helt klart var den med minst skierfaring der, ikke bare følte meg dum og klønete men også følte at jeg hadde potensiale til å lære meg til å bli ok på ski.

Skiundervisningen startet med instruksjon av teknikk ute i løypa, med filming av hver enkelt. Etterpå gikk vi igjennom filmene av hver enkelt, i plenum, og fikk konstruktiv tilbakemelding på hva som var bra og hva vi kan forbedre. Det var utrolig nyttig og lærerikt. Nå vet jeg konkret hva jeg må jobbe med videre for å forbedre min skiteknikk.

Mental trening før og under konkurranse/trening

Elin hadde undervisning i mentaltrening med viktigheten av å holde fokus og være bevisst våre tanker i forbindelse med trening og konkurranse. Våre holdninger og tanker spiller inn på våre prestasjoner og hvordan vi takler ulike utfordringer før og under trening/konkurranse.

Vi har alle ulike mønstre vi reagerer og handler på. Disse går mer eller mindre på automatikk. Når man vil lære nye ferdigheter rokker man ved disse vante mønstrene. Dette kan føles veldig slitsomt og ubehagelig i starten fordi det krever full konsentrasjon og man må ofte kjenne på at man ikke får det helt til. Hvis man tåler å stå i dette ubehaget en stund og ikke gir opp vil de nye ferdighetene etterhvert gå mer og mer av seg selv og man vil oppleve en følelse av kontroll og mestring. Det er det å komme over den berømte kneiken de fleste har et problem med, meg selv inkludert. Vi ønsker suksess, men få er villig til å betale prisen det koster. Det å gjøre endringer på innkjørte vaner kan være utrolig slitsomt i starten og det krever konsentrasjon og tilstedeværelse. Med en gang man blir sliten er det lett å miste fokus og falle tilbake i gamle vaner. Mange har da lett for å falle tilbake i det gamle behagelige og ta til takke med ”greit nok” og gir opp kampen med å bli god.

Det er kan være nyttig å legge merke til hvor man har oppmerksomheten under trening. Med en gang du begynner å tenke negativt og blir for opptatt av indre og ytre stimuli som ubehagelige følelser i kroppen, været, løypeforhold, bakglatte ski og konkurrenter er det lett å miste fokus på teknikk og fremdrift. Det fikk jeg smertelig erfare under søndagens skitur på Rauland. Jeg fikk da kjenne på det å være skikkelig dårlig i noe. Alle var bedre enn meg. Jeg gikk gjennom hele løypa og syntes forferdelig synd på meg selv. Jeg tenkte på hvor forferdelig kaldt det var, at det egentlig var umenneskelig å være ute i denne kulda, jeg tenkte på at jeg hadde fått gnagesår som bare ble vondere og vondere jo lenger jeg gikk, jeg tenkte på at jeg aldri i verden skal være med på helterennet, jeg tenkte på hvor mye jeg hatet å gå på ski og at dette skulle bli min siste skitur noen sinne. Lite fokus på teknikk der altså.

Der ble jeg virkelig kjente med mine negative tankemønstre og jeg ble bevisst hvor lite jeg tåler motgang og ubehag. Gjennom denne skituren ble jeg ikke bare oppmerksom på hvordan jeg takler det å stå i det ubehagelige i trening og konkurransesammenheng, men det gikk også opp for meg at dette er et gjennomgående mønster i omtrent alt jeg foretar meg i hverdagen. Jeg liker å ha det behagelig og velger å bruke tid på det som går lett for meg. Med en gang jeg må begynne å kjempe så sniker jeg meg unna ut bakveien og sier at dette nok ikke var noe for meg. Jeg tar da heller til takke med godt nok. Men innerst inne vil jeg jo ha det best mulig. Vil vi ikke alle egentlig det?

Konklusjon

Denne skiweekenden ble altså vel så mye en mental oppvekker som trening på skiteknikk. Jeg har blitt bevisst på at jeg står i veien for min egen suksess. Dette gjelder ikke bare i idrettssammenhenger, men også i arbeidslivet. Dette ga meg ett puff i ryggen til å tørre å oppsøke og stå i det ubehagelige. Jeg skal bruke dette skiopplegget til å lære meg å stå i ubehaget. Bli en fullfører og ikke en som gir opp. Jeg er nå sikker på at jeg bare må over en kneik før jeg kan kjenne på gleden ved å gå på ski. Jeg vil slutte å hele tiden ta den enkleste utveien. Man må tåle ubehag for å oppnå suksess. Ingenting kommer av seg selv. Derfor har jeg nå bestemt meg for at jeg skal trene hardt mot dette helterennet, og ta det som en seier å bare stille opp på startstreken. Jeg skal presse meg igjennom bakglatte ski og gnagesår. Jeg skal bekjempe indre demoner, lære å stå i det ubehagelige og stå hele løpet ut.

Jeg KAN og jeg VIL bli god på ski!