I helgen har jeg vært så heldig å få være med på en fantastisk ski-weekend i Rauland med Sportsjentene. Der fikk vi fikk kursing i både skiteknikk og også mentaltrening.

Et utrolig bra opplegg med en blid og inspirerende leder, 20 blide og hyggelige damer og en utrolig dyktig skiinstruktør gjorde dette til en uforglemmelig opplevelse.

Sportsjentene er, som jeg har fortalt om i tidligere innlegg, et konsept startet av Elin Årseth, som er psykomotorisk fysioterapeut. Dette konseptet går ut på å utvikle fysiske ferdigheter innen ulike idretter, kombinert med mentaltrening. Dette er utrolig spennende for dem som ønsker å føle mestring og også bli bevisst på egne begrensninger og utfordringer både fysisk og psykisk. For meg ble denne turen først og fremst en bevisstgjøring av hvor mye det mentale spiller inn i hvor vidt en lykkes innen trening og konkurranser og også ellers i livet. En viktig ting jeg har lært er at man kan virkelig stå i veien for seg selv og sin egen suksess.

Skiundervisning

Skiundervisningen ble ledet av en utrolig dyktig og motiverende instruktør som fikk oss alle til å føle mestring. Også jeg, til tross for mitt elendige utgangspunkt. Han la vekt på de små framgangene og det gjorde at jeg, til tross for at jeg helt klart var den med minst skierfaring der, ikke bare følte meg dum og klønete men også følte at jeg hadde potensiale til å lære meg til å bli ok på ski.

Skiundervisningen startet med instruksjon av teknikk ute i løypa, med filming av hver enkelt. Etterpå gikk vi igjennom filmene av hver enkelt, i plenum, og fikk konstruktiv tilbakemelding på hva som var bra og hva vi kan forbedre. Det var utrolig nyttig og lærerikt. Nå vet jeg konkret hva jeg må jobbe med videre for å forbedre min skiteknikk.

Mental trening før og under konkurranse/trening

Elin hadde undervisning i mentaltrening med viktigheten av å holde fokus og være bevisst våre tanker i forbindelse med trening og konkurranse. Våre holdninger og tanker spiller inn på våre prestasjoner og hvordan vi takler ulike utfordringer før og under trening/konkurranse.

Vi har alle ulike mønstre vi reagerer og handler på. Disse går mer eller mindre på automatikk. Når man vil lære nye ferdigheter rokker man ved disse vante mønstrene. Dette kan føles veldig slitsomt og ubehagelig i starten fordi det krever full konsentrasjon og man må ofte kjenne på at man ikke får det helt til. Hvis man tåler å stå i dette ubehaget en stund og ikke gir opp vil de nye ferdighetene etterhvert gå mer og mer av seg selv og man vil oppleve en følelse av kontroll og mestring. Det er det å komme over den berømte kneiken de fleste har et problem med, meg selv inkludert. Vi ønsker suksess, men få er villig til å betale prisen det koster. Det å gjøre endringer på innkjørte vaner kan være utrolig slitsomt i starten og det krever konsentrasjon og tilstedeværelse. Med en gang man blir sliten er det lett å miste fokus og falle tilbake i gamle vaner. Mange har da lett for å falle tilbake i det gamle behagelige og ta til takke med ”greit nok” og gir opp kampen med å bli god.

Det er kan være nyttig å legge merke til hvor man har oppmerksomheten under trening. Med en gang du begynner å tenke negativt og blir for opptatt av indre og ytre stimuli som ubehagelige følelser i kroppen, været, løypeforhold, bakglatte ski og konkurrenter er det lett å miste fokus på teknikk og fremdrift. Det fikk jeg smertelig erfare under søndagens skitur på Rauland. Jeg fikk da kjenne på det å være skikkelig dårlig i noe. Alle var bedre enn meg. Jeg gikk gjennom hele løypa og syntes forferdelig synd på meg selv. Jeg tenkte på hvor forferdelig kaldt det var, at det egentlig var umenneskelig å være ute i denne kulda, jeg tenkte på at jeg hadde fått gnagesår som bare ble vondere og vondere jo lenger jeg gikk, jeg tenkte på at jeg aldri i verden skal være med på helterennet, jeg tenkte på hvor mye jeg hatet å gå på ski og at dette skulle bli min siste skitur noen sinne. Lite fokus på teknikk der altså.

Der ble jeg virkelig kjente med mine negative tankemønstre og jeg ble bevisst hvor lite jeg tåler motgang og ubehag. Gjennom denne skituren ble jeg ikke bare oppmerksom på hvordan jeg takler det å stå i det ubehagelige i trening og konkurransesammenheng, men det gikk også opp for meg at dette er et gjennomgående mønster i omtrent alt jeg foretar meg i hverdagen. Jeg liker å ha det behagelig og velger å bruke tid på det som går lett for meg. Med en gang jeg må begynne å kjempe så sniker jeg meg unna ut bakveien og sier at dette nok ikke var noe for meg. Jeg tar da heller til takke med godt nok. Men innerst inne vil jeg jo ha det best mulig. Vil vi ikke alle egentlig det?

Konklusjon

Denne skiweekenden ble altså vel så mye en mental oppvekker som trening på skiteknikk. Jeg har blitt bevisst på at jeg står i veien for min egen suksess. Dette gjelder ikke bare i idrettssammenhenger, men også i arbeidslivet. Dette ga meg ett puff i ryggen til å tørre å oppsøke og stå i det ubehagelige. Jeg skal bruke dette skiopplegget til å lære meg å stå i ubehaget. Bli en fullfører og ikke en som gir opp. Jeg er nå sikker på at jeg bare må over en kneik før jeg kan kjenne på gleden ved å gå på ski. Jeg vil slutte å hele tiden ta den enkleste utveien. Man må tåle ubehag for å oppnå suksess. Ingenting kommer av seg selv. Derfor har jeg nå bestemt meg for at jeg skal trene hardt mot dette helterennet, og ta det som en seier å bare stille opp på startstreken. Jeg skal presse meg igjennom bakglatte ski og gnagesår. Jeg skal bekjempe indre demoner, lære å stå i det ubehagelige og stå hele løpet ut.

 

Jeg KAN og jeg VIL bli god på ski!