Ingen skam å snu

2 Comments

Plutselig fant jeg meg selv i en tilstand av motløshet og treningsvegring. For meg er det ingen kjent følelse. Jeg har alltid vært glad i å trene, men nå kjente jeg stadig på en følelse av alt jeg burde gjøre. Jeg burde terpe teknikk, jeg burde spenne på meg skia og presse runder uansett vær og føre. Det begynte det å haste. Den 12. mars og det skremmende Helterennet nærmet seg faretruende, og jeg kunne enda ikke gå på ski. Jeg fikk etterhvert mer følelsen av at jeg burde enn at jeg ville. Jeg presset meg opp i skiløypene og kavet meg rundt. I bakkene var jeg stiv som en stokk og falt gang på gang og slo meg gul og blå. Når snøen uteble ble jeg stresset. Da jeg fikk ny jobb, noe som i utgangspunktet var en bra ting, ble jeg stresset over at det tok fokuset vekk fra treningen. Jeg klarte ikke å glede meg til våren. Hver treningsøkt hadde noe mørkt over seg. Trening var rett og slett ikke gøy lenger. Da var det noe som protesterte i meg.

Trening har alltid vært lystbetont for meg. Jeg har alltid vært, mer eller mindre, avhengig av godfølelsen treningsøktene gir meg. Nå ble det plutselig noe jeg skulle prestere, og gleden i selve treningen forsvant. Min impulsivitet hadde tatt overhånd og jeg sa ja til noe jeg egentlig ikke ville. Plutselig ble motivasjonen min ytrestyrt og ikke indrestyrt. Det som driver meg, lek og moro, ble borte. For meg ble det for mye terping på teknikk, og jeg fikk hele tiden en følelse av å ikke mestre. Jeg har mine plikter i jobb og familie, og da er jeg opptatt av at fritiden min skal brukes til noe som gir glede. Jeg kan godt trene hver dag jeg, men da må det være noe jeg syns er gøy. Å ha mål er moro og motiverende, men da må det være noe jeg virkelig vil og ikke noe jeg gjør for å bevise noe. Jeg elsker å løpe lange løp, jeg liker å trene styrke og yoga, men på mine egne premisser. Det å kjenne på kroppen at jeg blir sterkere og raskere, og se endringer på kroppen, gir motivasjon nok for meg.

webIMG_5708

Jeg har derfor bestemt meg for å droppe helterennet. Jeg ønsker ikke å stille opp der for enhver pris. Når jeg ikke kjenner noen glede ved det så føles det heller ikke riktig. Langrenn er noe jeg vil fortsette å trene på når jeg har lyst, og kanskje blir jeg med på ett renn i framtiden, men ikke nå. Jeg har fått med meg noen tips og triks som jeg vil ta med meg på veien. Jeg har fått sansen for rulleskitrening som et alternativ til løping, og jeg har blitt kjent med noen hyggelige jenter jeg kan trene sammen med. Hvem vet, kanskje jeg til neste år blir en ivrig skigåer, eller kanskje ikke. Nå har jeg i hvert fall satt meg ett nytt treningsmål som jeg gleder meg til å nå. KK-mila i september er mer min greie. Der kan jeg løpe favorittdistansen min på 10 km, og til og med ha muligheten til å oppnå en grei tid. Jeg har jo vært så heldig å hatt PT-timer og fått treningsopplegg av selveste Ingrid Kristiansen. Nå er jeg supermotivert, og jeg gleder meg til en aktiv vår og sommer.

DSC_0107

Har du satt deg noen treningsmål som får deg til å sprette opp om morgenen og glede deg til neste treningsøkt? Hvis ikke kan det kanskje være lurt å vurdere om det du driver med virkelig gir deg glede, eller om det er noe annet som du kunne fått mer glede av. Jeg har virkelig fått erfart hvor viktig det er at målet er indrestyrt for at det skal virke motiverende. Med en gang det føles som press og stress kan det være lurt å tenke igjennom hvem du egentlig gjør det for. Målet bør gi deg litt positive kilinger i magen. Gir det deg ikke det er det bedre å ikke ha et mål i det hele tatt, tenker jeg. For et mål du forbinder med noe negativt, eller som vekker dårlige følelser i deg, kan rett og slett ha motsatt effekt og ødelegge treningsgleden. Husk at trening alltid, først og fremst skal være GØY!

passion in life 3

Reklamer

Veien til Helterennet – Motivasjon og mestring

Leave a comment

Jeg har som nevnt i forrige blogginnlegg meldt meg på Helterennet som foregår på Rauland i mars. Jeg skal da gå hele 42 km. med ski på beina! Med så å si null skierfaring så kan man trygt si at det er et noe ambisiøst mål, men likevel føler jeg meg motivert og kjenner at jeg gleder meg. Av en eller annen merkelig grunn føler jeg selv at det er noe jeg kommer til å mestre. Jeg har nok litt den pippi-mentaliteten hvor jeg tenker at ”Det har jeg aldri prøvd før, så det klarer jeg helt sikkert”. Jeg har en tro på at jeg kan klare det meste bare jeg vil det nok og jobber hardt og fokusert nok. Kanskje er jeg en smule naiv eller mangler selvinnsikt, men jeg lever godt med det. Jeg tenker som så at jeg gjør det jeg kan for å forberede meg, stiller på startstreken og fullfører – koste hva det koste vil. Og går det galt så er ikke det verdens undergang heller 🙂

Pippimentalitet

Å bygge stein for stein

Det å ha hårete mål å jobbe mot, starte der du er og bygge stein for stein gir livet mening og litt ekstra spenning i hverdagen, syns jeg. Det er ikke nødvendigvis selve måloppnåelsen som er det beste, men bare det å være i selve prosessen, når man merke framgang og ser at man utvikle seg dit man vil. Jeg tror også at det å kjenne mestring på et område fort kan smitte over på andre områder i livet. Man kjenner at man får ting til og det gjør også at man får selvtillit, energi og overskudd i hverdagen.

Hvis man går i de samme gamle sporene dag ut og dag inn, uten å reflektere over hva man bruker tiden sin på kan man fort miste litt gnisten og livet kan rett og slett føles litt meningsløst. Alt blir uoversiktlig, tiden strekker ikke til for alt en mener at en burde ha gjort, og stressnivået øker.

Verdier

Det lønner seg å stoppe opp og ta en liten vurdering av egne verdier og se hva du innerst inne ønsker i livet før du setter deg mål. Det å sette mål som er i samsvar med egne verdier er viktig for at du skal holde ut i tunge perioder. Du bør tenke etter om målet er viktig for deg eller om du gjør du det for noen andre? Hvis det ikke er viktig nok for deg og du ikke har klarlagt helt hvorfor du jobber mot dette målet så er det fort å miste motivasjonen etter hvert. I tillegg er det viktig at målet og det som kreves for å nå målet er tilpasset den livssituasjonen du er i. Det bør ikke gå utover ting som betyr noe for deg. Tenk igjennom hva dette må gå på bekostning av. Har du noe som opptar tiden din som du kan kutte ut for å få tid til å gjøre jobben som kreves for å nå målet ditt? Som for eksempel å ta en løpetur istedenfor tv-titting om kvelden. Målet bør som sagt være så viktig for deg at du mener at jobben er verdt det. Når du tenker på målet ditt bør det vekke en gnist i deg som får deg til å ønske å jobbe hardt mot det.

webIMG_5635

Foto: Helene Jacobsen

Fokus

Det er viktig å holde fokus, bevisst prioritere og sette av tid til å gjøre det somkreves for å kunne nå målene. Jobbe målrettet og rydde av veien alle hindringer som kun stjeler av tiden din. Av og til kan det være lurt å stoppe opp og tenke: bringer dette meg nærmere målet mitt? Jeg leste i Bertrands bok ”Nå” der forfatteren fortalte om at Obama og Steve Jobs bruker de samme klærne hver dag for å minske antall uviktige valg i hverdagen. Obama veksler mellom en blå og en grå dress, mens Steve Jobs alltid går med jeans og en høyhalset svart genser. Da har de mer tid å bruke på de viktige tingene i livet. Det syns jeg var så artig bilde på hvor viktig det er å være bevisst på hva man bruke tiden sin på. Vi tar ekstremt mange valg i løpet av en dag. Ved å forenkle og eliminere de situasjonene som ikke har så mye betydning i den store sammenhengen så har du mer tid på det som virkelig betyr noe. Har du mange tidstyver i din hverdag? Prioriter og fokuser!

Målrettet trening framover

Jeg har nå satt meg et mål som jeg er super gira på å oppnå. Jeg nyter hvert steg mot målet fordi jeg kjenner at dette er noe som jeg gleder meg til å være med på og det er med på å gi meg energi og livsglede i hverdagen. Dette gir mening for meg.

webIMG_5711

Foto: Helene Jacobsen

Har du satt deg noen mål som får deg til å sprette opp av sengen om morgenen for å gripe dagen? Hvis ikke kan jeg anbefale det på det sterkeste.

Mer om hvordan du kan sette deg SMARTE mål har jeg skrevet mer om i dette innlegget.

Man må våge for å vinne

Leave a comment

IMG_3904 (1)

Mange er redde for ubehaget det gir å gå utenfor sin komfortsone, og unngår derfor dette for enhver pris. Men da er det viktig å tenke på at det som ofte skiller de som seirer og når sine mål og de som bare lever et greit nok liv er at de som seirer stadig pusher seg utenfor sine grenser. De ser på smerten og ubehaget som oppstår når man pusher seg litt ekstra som noe positivt. De vet at det betyr at de er i vekst og beveger seg ett skritt nærmere målene sine.

For min del har jeg lenge holdt meg godt innenfor min komfortsone. Har jeg måttet gjøre noe som fører til det minste ubehag så har jeg gjemt meg bort og hatt en haug med unnskyldninger for å slippe. Jeg liker som mange andre å ha det behagelig. Jeg har stort sett alltid klart å snike meg unna og vært fornøyd med det. Med litt dårlig samvittighet innimellom riktignok. Det jeg ikke har sett er at den jeg virkelig har sviktet ved å unngå de ubehagelige situasjonene er meg selv. Jeg har snytt meg selv for sjansen til å vokse.

Vi har ulike områder vi er trygge og utrygge i. Jeg har vært fysisk aktiv siden jeg var liten så på treningsarenaen har jeg alltid følt meg trygg og hjemme. Jeg er vant til at trening kan være både tungt og smertefullt innimellom. Men jeg vet at det er sånn det skal være og at det er når det er tyngst og mest ubehagelig at jeg trenger det mest. Jeg har også andre arenaer som jeg bare kan slappe av fordi jeg har vært der 100-vis av ganger og vet at jeg mestrer det. Men på noen områder føler jeg meg virkelig på glattisen og det er bl.a. når jeg må ta ledelsen, styre og bestemme over andre. Jeg er alltid den som føyer meg og føler ubehag ved å ytre mine meninger. Derfor blir jeg også sett på som veldig lettvinn og samarbeidsvillig. Jeg lager veldig lite problemer for å si det sånn. Konfliktsky vil kanskje noen kalle det (Dette gjelder for det meste i jobbsammenheng altså ;-)).

På skolesamling denne uka fikk jeg virkelig prøvd meg på dette med å synes i terrenget. Vi fikk ulike øvelser i kommunikasjon der vi ble filmet og evaluert i ulike situasjoner, og da fikk virkelig utfordret en side av meg som jeg har lagt i dvale. Det som var så artig var at det jeg hadde gruet meg til i lange tider slett ikke var noe problem. Jeg opplevde heller, gjennom denne samlingen, en utrolig mestringsfølelse. Det jeg hadde unngått for enhver pris var jo bare gøy 🙂 Da jeg fikk ordet, da jeg kunne stå foran de andre og presentere noe som engasjerte meg følte jeg meg bare glad og gira. De skumle følelsene ble til deilige sommerfugler. Det er sånn jeg tror det er for de fleste. Det man gruer seg mest til er det som sannsynligvis kommer til å gi deg mest glede. Ta det å føde barn for eksempel. Fryktelig vondt, men helt fantastisk!

Å gå igjennom livet og ikke tørre det man egentlig ønsker å gjøre, gjør at du ikke kan leve livet ditt fullt ut. Man må våge for å vinne! For å oppnå livsstilsendringer, for å bli den beste versjonen av deg selv krever det innimellom hardt arbeid og ubehag. Man må kjenne den ubehagelige sultfølelsen innimellom hvis du skal gå ned noen kilo og det er når det dirrer i musklene så du har mest lyst til å skrike, under knebøy på trening, at musklene vokser. Se på det som noe positivt. Smertene vil gå over og det som venter deg i enden er så mye bedre enn hvis du ikke gjør det. Man må rett og slett jobbe hardt for å vokse og nå sine mål.

Ta imot ubehaget med åpne armer og er det noe du tror du ikke tør så gjør det likevel. Just do it, som Nike – reklamen sier!

just do it