Det er ikke alltid det er like lett å holde motivasjonen oppe. Når man nok en gang går på en smell under slankekuren, når man ikke lenger ser meningen i det man driver med, når de positive tilbakemeldingene lar vente på seg, når folk ikke legger merke til hvor hardt du jobber, da kan det virkelig være vanskelig å holde motivasjonen oppe.

Selv må jeg innrømme å flere ganger ha spurt meg selv om det egentlig er noe vits i å studere, skrive og jobbe med helse, kosthold og trening. Jeg har virkelig lagt mye tid, arbeid, energi og ikke minst penger i dette. Selv om dette er noe jeg virkelig brenner for, kan frykten melde seg. Har jeg egentlig noe framtidig jobb i dette, eller kaster jeg bort tiden min? Jeg har lyst til å satse, men mister stadig motet. Motivasjonen min kan i perioder vingle noe voldsomt. Noen ganger blir jeg provosert og lei av helsehysteriet og skulle egentlig ønske at jeg jobbet med noe helt annet, men innerst inne vet jeg at detter er et slags kall i livet mitt.

Jeg blir stadig konfrontert med sterke meninger, spesielt når det gjelder kosthold. Mange har en mening om dette og liker å diskutere. Av og til kan jeg bli lei av å måtte snakke om trening og kosthold i tide og utide. For meg er det mitt fagfelt og ikke den jeg er. Mange tror at siden jeg jobber med dette liker jeg å snakke om det hele tiden. Som om en tannlege liker å snakke om tenner hele tiden liksom. Jeg kan fort bli satt i bås som en av disse kostholds- og treningsfolka. Et sted jeg ikke helt føler at jeg hører hjemme. Jeg er helsepersonell og ønsker å hjelpe folk til bedre helse, på en måte jeg har troa på.

Når du blir motarbeidet, kanskje ikke direkte, men du føler at folk rundt deg ikke har troa, når du begynner å sette spørsmålstegn ved det du driver med, når folk latterliggjør det du driver med, da kreves det virkelig styrke for å stå imot. Det er lett å gi opp i en sånn situasjon, å gå tilbake til det trygge og behagelige. Flere som har lagt om kostholdet for å gå ned i vekt kan få kommentarer som: «Har du blitt sånn nå, at du ikke kan ta et kakestykke på kafe engang.» etterfulgt av et oppgitt sukk. Det enkleste er å bare fortsette i gamle spor, så du slipper å få kommentarer. Folk lar deg være i fred. Å stå imot presset, å stå på når du blir motarbeidet, det krever en enorm styrke.

Hva gjør man når man ikke kan kontrollere den ytre påvirkningen? Kanskje er det bare noe man må lære seg å leve med? Kanskje må man rett og slett bare stålsette seg og gjøre det man ønsker uansett. Jeg tenker som så: Det vil alltid være noen som liker deg og noen som ikke liker deg, noen som hyller ditt arbeid og noen som ikke liker det du gjør. Ta imot hyllesten og la kritikken prelle av som vann på gåsa, hvis den ikke er konstruktiv da. Tenk to sekunder på om det var sagt for å hjelpe deg, eller om det var sagt i affekt, av en som sliter med sitt. Gjør noe med det, eller legg det vekk. Ikke la det gjøre så du mister troa på deg selv og din innsats.

Mange har fått opp øynene for trening og sunt kosthold om dagen, men samtidig har det i den andre enden vokst opp en motstand. Helse, kosthold og trening har blitt et vanskelig tema å jobbe med, syns jeg. Man har lett for å støte noen. Det er et sårbart tema for mange. Jeg har så lenge jeg kan huske vært opptatt av helse og hvordan man på best mulig måte kan tilstrebe, eller opprettholde en god helse. Jeg syns kroppen og hvordan den fungerer er utrolig spennende. Trening og sunt kosthold har vært en naturlig del av livet mitt. Hvorfor begynner jeg nå å sette spørsmålstegn om det er dette jeg egentlig vil? Jo, fordi jeg blir preget av samfunnet. Det er derfor jeg stadig spør meg selv om det er verdt det. Jeg spør meg selv: Har jeg egentlig noe nytt å tilføre, er min kunnskap egentlig nødvendig, er det verdt å kjempe for?

Svaret er ja. Det er verdt å kjempe for, og jeg har noe å gi. Jeg hadde en drøm i natt, der jeg var gravid. En liten baby lå og kravlet helt vilt inni magen min. Jeg tror det er akkurat det jeg går og bærer på. En liten baby i form av en nyoppstartet bedrift. Frykten og spenningen for fødselen begynner å melde seg. Jeg er redd, redd for å ikke lykkes, redd for at jeg ikke skal være bra nok, redd for at det skal bli en fiasko. Det sies jo at det er rett før det løsner at man føler den største smerte og motstanden. Som fødselsriene før en fødsel. Jeg kan ikke gi opp nå. Jeg må føde denne «babybedriften». Så lar jeg frykt og negative stemmer ryke og reise. Jeg må tro på meg selv og hoppe i det. Man må våge for å vinne!

Ved å dele dette ønsker jeg å sette lys på hvor viktig det er å ikke la seg knekke når man jobber mot noe. Ikke la ytre påvirkninger ødelegge motivasjonen din. Stå på for det du tror på!