Mange er redde for ubehaget det gir å gå utenfor sin komfortsone, og unngår derfor dette for enhver pris. Men da er det viktig å tenke på at det som ofte skiller de som seirer og når sine mål og de som bare lever et greit nok liv er at de som seirer stadig pusher seg utenfor sine grenser. De ser på smerten og ubehaget som oppstår når man pusher seg litt ekstra som noe positivt. De vet at det betyr at de er i vekst og beveger seg ett skritt nærmere målene sine.

For min del har jeg lenge holdt meg godt innenfor min komfortsone. Har jeg måttet gjøre noe som fører til det minste ubehag så har jeg gjemt meg bort og hatt en haug med unnskyldninger for å slippe. Jeg liker som mange andre å ha det behagelig. Jeg har stort sett alltid klart å snike meg unna og vært fornøyd med det. Med litt dårlig samvittighet innimellom riktignok. Det jeg ikke har sett er at den jeg virkelig har sviktet ved å unngå de ubehagelige situasjonene er meg selv. Jeg har snytt meg selv for sjansen til å vokse.

Vi har ulike områder vi er trygge og utrygge i. Jeg har vært fysisk aktiv siden jeg var liten så på treningsarenaen har jeg alltid følt meg trygg og hjemme. Jeg er vant til at trening kan være både tungt og smertefullt innimellom. Men jeg vet at det er sånn det skal være og at det er når det er tyngst og mest ubehagelig at jeg trenger det mest. Jeg har også andre arenaer som jeg bare kan slappe av fordi jeg har vært der 100-vis av ganger og vet at jeg mestrer det. Men på noen områder føler jeg meg virkelig på glattisen og det er bl.a. når jeg må ta ledelsen, styre og bestemme over andre. Jeg er alltid den som føyer meg og føler ubehag ved å ytre mine meninger. Derfor blir jeg også sett på som veldig lettvinn og samarbeidsvillig. Jeg lager veldig lite problemer for å si det sånn. Konfliktsky vil kanskje noen kalle det (Dette gjelder for det meste i jobbsammenheng altså ;-)).

På skolesamling denne uka fikk jeg virkelig prøvd meg på dette med å synes i terrenget. Vi fikk ulike øvelser i kommunikasjon der vi ble filmet og evaluert i ulike situasjoner, og da fikk virkelig utfordret en side av meg som jeg har lagt i dvale. Det som var så artig var at det jeg hadde gruet meg til i lange tider slett ikke var noe problem. Jeg opplevde heller, gjennom denne samlingen, en utrolig mestringsfølelse. Det jeg hadde unngått for enhver pris var jo bare gøy 🙂 Da jeg fikk ordet, da jeg kunne stå foran de andre og presentere noe som engasjerte meg følte jeg meg bare glad og gira. De skumle følelsene ble til deilige sommerfugler. Det er sånn jeg tror det er for de fleste. Det man gruer seg mest til er det som sannsynligvis kommer til å gi deg mest glede. Ta det å føde barn for eksempel. Fryktelig vondt, men helt fantastisk!

Å gå igjennom livet og ikke tørre det man egentlig ønsker å gjøre, gjør at du ikke kan leve livet ditt fullt ut. Man må våge for å vinne! For å oppnå livsstilsendringer, for å bli den beste versjonen av deg selv krever det innimellom hardt arbeid og ubehag. Man må kjenne den ubehagelige sultfølelsen innimellom hvis du skal gå ned noen kilo og det er når det dirrer i musklene så du har mest lyst til å skrike, under knebøy på trening, at musklene vokser. Se på det som noe positivt. Smertene vil gå over og det som venter deg i enden er så mye bedre enn hvis du ikke gjør det. Man må rett og slett jobbe hardt for å vokse og nå sine mål.

Ta imot ubehaget med åpne armer og er det noe du tror du ikke tør så gjør det likevel. Just do it, som Nike – reklamen sier!