Når man får noe som ikke inneholder noe virkestoff, men man allikevel får en positiv effekt fordi man tror at det man får virker, kalles det placeboeffekt. I forskning kan det være et problem som må korrigeres for, siden vi bare er ute etter for eksempel å se på selve virkestoffet i en pille. Men i en behandlingssituasjon kan det være lurt å benytte seg av placeboeffekten. Da ønsker vi jo bare at behandlingen skal virke. Da er det ikke så viktig hvordan den virker. Hvis man blir frisk av en sukkerpille så er det vel ingenting som er bedre enn det. Det ligger mye psykologi bak en behandlingsmetode. Det gjelder å bygge opp et tillitsforhold til pasienten. Ta pasienten på alvor. Da blir vedkommende med en gang mer positiv til behandlingen. Og hvis det samtidig er noe behandleren tror på selv så smitter dette også over på pasienten. Det er derfor man ved forsøk av nye medisiner bruker dobbeltblindet metode, som betyr at hverken behandleren eller pasienten vet om det er virkestoff eller ikke i pillen som gis. Da vil ikke behandlerens tro på den nye pillen smitte over på pasienten.

Et positivt forhold til behandleren og behandlingsmetoden vil altså kunne potensiere den eventuelle effekten og også gi effekt i noe som egentlig ikke har effekt i seg selv.  Det motsatte kan skje hvis du allerede før du starter en behandling har bestemt deg for at dette bare er tull. Da vil kroppen kjempe mot og hindre en eventuell effekt slik at den ikke virker optimalt.

Det er noe som heter at vi kan tenke oss friske, og det er noe i det altså. Ved å jobbe med tankene kan vi påvirke hormonsystemet og få satt i gang prosesser i kroppen som virker positivt, vi kan forskynde helingsprosesser og påvirke utskillelse av kroppens eget smertestillende. «Tro kan flytte fjell». Vi burde bruke denne evnen vår mer bevisst i behandling av pasienter tenker jeg. Mange kommer til legen sin og får beskjed om at de må belage seg på å leve med et helseproblem resten av livet, at det ikke er noe å gjøre med. Kronisk er et fryktelig negativt ladet ord syns jeg. Da har problemet liksom kommet for å bli. Mange har til tross for denne «dommen» klart og reise seg igjen. Det krever en enorm styrke å klare å reise seg til tross for at de som liksom skal sitte med fasiten forteller at det ikke er mulig. Vanligvis har vi behov for at folk rundt oss har trua på oss og sier at det er mulig. Kanskje burde man være mer forsiktig med å sette diagnoser med kronisk foran. Noen ganger er det umulige faktisk mulig 🙂

Noceboeffekten er det motsatte av placeboeffekten. Hvis man tror at det er gift i maten så kan man faktisk bli syk av den. Det har blitt fortalt flere historier der personer har blitt syke av noe de tror de har fått i seg. Det skal visstnok også finnes eksempler på folk som har dødd av slangebitt fordi de trodde at de ble bitt av en giftig slange, selv om slangen ikke var giftig. Denne effekten er derfor også veldig sterk og viktig å være obs på. Her er det viktig at man som behandler er flink til å berolige og informere.

Placeboeffekten og også noceboeffekten er altså viktig å være klar over i en behandlingssituasjon. Den viktigste delen av behandlingen kan for pasienten være bare det at han blir sett og hørt. At han blir tatt på alvor og får følelsen av at han er i trygge hender. Da vil han i hvert fall ha det beste utgangspunktet for å få positiv effekt av behandlingen.