Energibalanse

I utgangspunktet er det energien vi  putter inn i kroppen kontra energi forbrukt som regulerer kroppsvekten. For å holde en stabil vekt gjelder det altså å få i seg like mye kalorier som man forbrenner. Hvis man vil ned i vekt  må man spise mindre kalorier i forhold til det man forbrenner. Får man i seg mer kalorier en kroppen klarer å forbrenne vil kroppsvekten gå opp. Det er som en vektskål. For å få en negativ energibalanse og dermed gå ned i vekt må man enten senke kaloriinntaket eller øke forbrenningen ved fysisk aktivitet, eller helst begge deler.

Sett stort på det så er det egentlig ganske uvesentlig om kaloriene kommer fra fett, karbohydrater eller proteiner når målet kun er vektreduksjon. Kalorier er kalorier i denne forbindelse (men husk at kroppen trenger en kombinasjon av alle disse makronæringsstoffene). Det er viktig å huske på at ett gram fett inneholder over dobbelt så mye kalorier som karbohydrater og proteiner, så hvis man spiser veldig fettrike måltider vil man måtte spise mindre mengder.

Forbrenning:

Forbrenningen av energi deles i basal metabolsk rate, diettindusert termogenese og fysisk aktivitet. Der den fysiske aktiviteten er den viktigste faktoren.

Basal metabolsk rate (BMR) er energi som forbrennes ved hvile, bare for å holde de indre prosessene igang. Denne er forskjellig fra individ til individ, men relativt konstant hos en og samme person.  Vi deler gjerne kroppen inn i fett og fettfri masse. Dette fordi fettet er selve lageret av energi i kroppen, og  ikke forbrenner noe særlig energi. BMR foregår i størst grad i det vi kaller den fettfrie kroppsmassen. Denne inneholder også proteiner så det vil si at hvis du øker muskelmassen vil den basale metabolske raten øke og man vil forbrenne mer også under hvile. Det er derfor lurt å trene styrke når man ønsker å redusere fettmassen. Menn forbrenner også mer en kvinner fordi de i utgansgpunktet har større kropper.

Diettindusert termogenesen er tap av energi gjennom absorpsjon av næringsstoffer, fordøyelse av maten og produksjon og lagring av energi under et måltd. Denne energien frigis som varme. Den er ganske lik fra person til person og er ganske ubetydelig. Dette utgjør ca 10% av energiforbruket.

Fysisk aktivitet utgjør den viktigste forskjellen i mengde forbrent energi. Her er det summen av all type aktivitet som gjelder. Bare ved å lee på en fot så forbrenner du energi. Noen er mer stillesittende og noen er mer rastløse enn andre. Noen trener mer og andre liker å sitte i sofaen og slappe av. Noen går, noen kjører bil, noen løper rundt og leker med barna mens noen sitter på en stol ved siden av barna og observerer. En person med jobb som innebærer mye bevegelse og med famile med barn som må følges opp med alt det innebærer av bæring, klesvask, rydding o.s.v. kan forbrenne mye mer enn en person som har faste treningsdager på treningssenter i uka, men som ellers har en stillesittende jobb og ikke har familie som må følges opp. Man kan altså ha en ubevisst inaktiv eller aktiv hverdag og man kan stusse over hvorfor den tilsynelatende sporty personen legger på seg av mindre mat en en annen som bare går rundt og fikser og ordner uten å registrere at hun forbrenner energi.

Arv og miljø:

Man ser ofte at personer som blir tykke har tykke foreldre og man kan da tenke seg at vektproblemet kun ligger i genene, men i forhold til arv er det som oftest foreldrenes livsstil man arver. Hva slags mat og matopplevelser man har blitt disponert for i oppveksten har mye å si for vekt i voksen alder. Foreldres forhold til mat har stor innvirkning på barna. Både et for anstrengt forhold til mat og et veldig usunt kosthold fra oppveksten er uheldig. Det er avgjørende at man som barn blir introdusert for variert,næringsrik mat på en naturlig og sunn måte. I tillegg er det viktig at barn blir aktivisert gjennom bevegelse og lek i hverdagen istedenfor mye skjermtid og stillesitting.

Det miljøet vi vokser opp i i dag, i vår del av verden, er det vi kan kalle fedmefremkallende.  At ikke alle allikevel har problemer med overvekt  kan forklares med at arvelige egenskaper kan gjøre at noen er mer sårbare for dette fedmefremkallende miljøet enn andre. Man kan si det sånn at miljøet og livsstilen som preger et samfunn kan føre til vektoppgang i befolkningen mens de individuelle forskjellene kan forklares av genetikken. Utvikling av fedme er stort sett avhengig av både miljø og gener, det vi kaller multifaktoriell arv.

Det finnes også noen sjeldne sykdommer  som kan føre til fedme. Årsaken til disse er mutasjon i enkelte gener som deltar i reguleringen av appetitten. Flere syndromer har også fedme som en del av det kliniske bildet.

Miljø og kosthold:

Miljøet vårt er preget av en stillesittende livsstil, der vi kjører bil istendefor å gå eller sykle, mange har en stillesittende jobb. I tillegg brukes det mye tid foran, tv pc o.s.v. Antall skritt man tar i løpet av dagen har redusert drastisk de siste årene.

 

”Tidsklemma” som preger oss gjør at vi søker enkle og raske løsninger og det preger kostholdet vårt, med mye halvfabrikert mat med stort innhold av fett, sukker og salt (og hest;-)). I tillegg har maten blitt billigere og usunn mat er tilgjengelig over alt. Porsjonsstørrelsen har blitt større, særlig hos fast-food kjeder, men også de tallerkenene vi bruker i hjemmet og størrelsen på enkeltporsjoner man kjøper i butikkene har vokst.

Effekten av enkelte næringsstoffer:

Det er forsket mye på enkeltmatvarers rolle i forhold til vektoppgang i det siste. Spesielt har ”lavkarbokostholdet” fått mye fokus. Fordi det er vanskelig å få fram effekten av spesifikke næringsstoffer i slike studier, har man ikke kommet fram til noen klare anbefalinger i forhold til dette enda. Det kan se ut som at et kosthold med mye fett og lite fiber kan være fedmefremkallende, mens i forhold til både proteiner og karbohydrater er dataene inkonsistente.

Det kan være mer interessant å studere kostholdsmønstere og spiseadferd, siden vi spiser et sammensatt kosthold og ikke enkeltmatvarer. Middelhavsdietten med høyt innhold av grønnsaker, frukt, belgfrukter, nøtter og olivenolje i kombinasjon med et redusert inntak av kjøtt og fete meieriprodukter er foreslått å ha en beskyttende effekt mot fedme.

Andre faktorer som kan påvirke vekten:

Studier viser at lav sosioøkonomisk status  og lavt utdannelsesnivå disponere for fedme.

Mange sliter med å gå ned i vekt igjen etter graviditet .

 Medikamenter  som for eksempel  litium, antidepressiva, antipsykotika, enkelte eplepsimidler og kortikostereoider har vektoppgang som bivirkning. Medikamenter mot depresjon reduserer hvilestoffskiftet (BMR) og kan dermed medføre vektøkning. Andre medikamenter har økt matlyst som bivirkning. Behandling med insulin ved diabetes øker fettmassen og vekten hos pasienten.

Redusert funksjon av skjoldbruskkjertelen som gir lavt stoffskifte kan føre til fedme.

Med alderen vil kroppens metabolisme endre seg. Eldre mennesker trenger mindre mat fordi kroppens BMR går ned.

I flere studier på mus er det vist at tarmfloraen er annerledes hos en overvektig mus og en slank mus og ved å ta bakterier fra en normal mus til en mus uten bakterieflora blir den normal og hvis man tar bakterier fra en fet mus blir den fet.

Det er lavere energiinnhold i avføringen til en tykk mus enn en normal mus. Noe som kan tyde på at den tykke musa tar opp mer energi en den normale musa.

Det er ikke gjort noe særlig studier på mennesker i forhold til dette enda, men det kan se ut som det er noe interessant med tarmfloraen i forhold til kroppsvekt og energimetabolisme.

Studier på mus viser at kostholdet kan påvirke tarmfloraens sammensetning, og samtidig påvirke biologiske prosesser i kroppen.

Røykeslutt kan som kjent føre til vektøkning.

Det er mange psykologiske faktorer som kan ha betydning for vektutviklingen. Stress, depresjon og overgrepserfaring  er noen av dem. Mat og godteri kan av mange brukes som trøst og belønning i en presset hverdag.  I vanskelige perioder i livet kan matinntaket komme ut av kontroll og det kan bli en ond sirkel der man ikke liker sitt utseende og derfor bare gir enda mer blaffen.