Det sies at «Sykdom er fravær av liv» En fullstendig pust vil bringe liv til alle kroppens celler.

Jeg har akkurat lest en bok som heter «Pust for livet» av Marianne Magelssen. Hun er utdannet sykepleier med mange års erfaring fra akuttmedisin og akuttkirurgisk avdeling. Hun ble alvorlig syk etter å ha spist blåskjell og fikk da, gjennom sin sykdomsprosess, øyene opp for hvor viktig pusten er for helsen vår. Boken «Pust for livet» er utviklet med bakgrunn i hennes erfaring som sykepleier og pasient.

Mens jeg leste denne boken ble jeg selv bevisst min egen pust og merket hvor overfladisk jeg puster. Jeg har problemer med å trekke pusten dypt ned i magen. Jeg begynte å lure på hvorfor og når jeg har lagt til meg denne måten å puste på. Da kom jeg på en hendelse fra barndommen som nok kan ha noe av skylden for det:

Da jeg var liten var jeg tynn som en strek og jeg hadde veldig komplekser for det. Men det verste var at når jeg spiste så spiste jeg enorme mengder. Jeg kunne gjerne sluke 10 brødskiver i slengen (Jeg må ha hatt en skyhøy forbrenning ;-)). Rett etter at jeg hadde spist fikk jeg alltid en skikkelig kulemage. Jeg kunne sammenlignes med en slange som nettopp har slukt byttet sitt. Jeg så rett og slett ut som jeg hadde svelget en fotball. Det skal sies at det jo ikke er sikkert at det var så ille som jeg husker det, men nok til at folk kunne le litt av det, og det var vel det verste.

Jeg husker at jeg i 12 årsalderen kikket ned på magen min, etter å ha spist en god porsjon middag, og tenkte i mitt stille sinn: Det der ser ikke bra ut. Jeg prøvde meg fram med å trekke magen inn og fant til slutt en mage jeg var fornøyd med (Så mye rart en 12 år gammel jente kan få for seg). Fra den dagen holdt jeg konstant magen inne og konsekvensen ble at jeg begynte å puste bare øverst i brystet istedenfor dypt ned i magen. Slik begynte jeg altså å bruke en ufullstendig pust.

Jeg tror at mange gjennom livet har lagt til seg en overfladisk pust, enten bevisst eller ubevisst. Under stress heiser vi skuldrene og pusten blir kort og overfladisk.

Gjennom «Pust for livet» gikk det opp for meg hvor store fordeler jeg kan få ved å slippe ut magen og begynne å puste dypt og fullstendig igjen (Magen er jo ikke så stor ;-)).

Som det sies i boken så har fokuset på pusten en alt for liten plass i det norske helsevesenet. Vi lærte også lite om det på sykepleieskolen. Mange som blir syke blir nettopp det av stress og disharmoni i kroppen. Derfor er det viktig at vi benytter oss av det fantastiske verktøyet pusten er. Det er helt gratis, tilgjengelig overalt og kan brukes til å helbrede vår egen kropp.

Gjennom bevisst å puste dypt ned i magen kan du sette på kroppens «bremsepedal». Den dype pusten påvirker hjerterytmen, blodtrykk, hjernebølger og følelser. Alle disse responsene er egentlig styrt av det autonome nervesystemet som ikke er viljestyrt, men som vi da allikevel  kan manipulere gjennom pusten vår.

For meg var det helt unaturlig å begynne å puste med magen igjen. Det var vanskelig å gi slipp på de indre spenningene i magen og det føltes som om pusten ble hakkete og rar, men med litt øvelse går det seg til. Og det er absolutt verdt en innsats med tanke på alle de positive helseeffektene det gir.

Så hvis du er en av de som har mistet den dype magepusten underveis på livets reise så sett deg ned og ta den tilbake. Stopp opp innimellom og kjenn etter om du puster ordentlig. Ta deg noen dype åndedrag flere ganger om dagen. Det kan gjøre underverker for helsen din 🙂

Og herren Gud formet mannen av jord fra marken og blåste livpust

inn i hans nese, så mannen ble til en levende skapning.

1. MOS. 2.7

Kilde: Magelssen, Marianne. Pust for livet, det viktigste helsegrepet du kan ta. Arneberg forlag, 2008.