Plutselig fant jeg meg selv i en tilstand av motløshet og treningsvegring. For meg er det ingen kjent følelse. Jeg har alltid vært glad i å trene, men nå kjente jeg stadig på en følelse av alt jeg burde gjøre. Jeg burde terpe teknikk, jeg burde spenne på meg skia og presse runder uansett vær og føre. Det begynte det å haste. Den 12. mars og det skremmende Helterennet nærmet seg faretruende, og jeg kunne enda ikke gå på ski. Jeg fikk etterhvert mer følelsen av at jeg burde enn at jeg ville. Jeg presset meg opp i skiløypene og kavet meg rundt. I bakkene var jeg stiv som en stokk og falt gang på gang og slo meg gul og blå. Når snøen uteble ble jeg stresset. Da jeg fikk ny jobb, noe som i utgangspunktet var en bra ting, ble jeg stresset over at det tok fokuset vekk fra treningen. Jeg klarte ikke å glede meg til våren. Hver treningsøkt hadde noe mørkt over seg. Trening var rett og slett ikke gøy lenger. Da var det noe som protesterte i meg.
Trening har alltid vært lystbetont for meg. Jeg har alltid vært, mer eller mindre, avhengig av godfølelsen treningsøktene gir meg. Nå ble det plutselig noe jeg skulle prestere, og gleden i selve treningen forsvant. Min impulsivitet hadde tatt overhånd og jeg sa ja til noe jeg egentlig ikke ville. Plutselig ble motivasjonen min ytrestyrt og ikke indrestyrt. Det som driver meg, lek og moro, ble borte. For meg ble det for mye terping på teknikk, og jeg fikk hele tiden en følelse av å ikke mestre. Jeg har mine plikter i jobb og familie, og da er jeg opptatt av at fritiden min skal brukes til noe som gir glede. Jeg kan godt trene hver dag jeg, men da må det være noe jeg syns er gøy. Å ha mål er moro og motiverende, men da må det være noe jeg virkelig vil og ikke noe jeg gjør for å bevise noe. Jeg elsker å løpe lange løp, jeg liker å trene styrke og yoga, men på mine egne premisser. Det å kjenne på kroppen at jeg blir sterkere og raskere, og se endringer på kroppen, gir motivasjon nok for meg.
Jeg har derfor bestemt meg for å droppe helterennet. Jeg ønsker ikke å stille opp der for enhver pris. Når jeg ikke kjenner noen glede ved det så føles det heller ikke riktig. Langrenn er noe jeg vil fortsette å trene på når jeg har lyst, og kanskje blir jeg med på ett renn i framtiden, men ikke nå. Jeg har fått med meg noen tips og triks som jeg vil ta med meg på veien. Jeg har fått sansen for rulleskitrening som et alternativ til løping, og jeg har blitt kjent med noen hyggelige jenter jeg kan trene sammen med. Hvem vet, kanskje jeg til neste år blir en ivrig skigåer, eller kanskje ikke. Nå har jeg i hvert fall satt meg ett nytt treningsmål som jeg gleder meg til å nå. KK-mila i september er mer min greie. Der kan jeg løpe favorittdistansen min på 10 km, og til og med ha muligheten til å oppnå en grei tid. Jeg har jo vært så heldig å hatt PT-timer og fått treningsopplegg av selveste Ingrid Kristiansen. Nå er jeg supermotivert, og jeg gleder meg til en aktiv vår og sommer.
Har du satt deg noen treningsmål som får deg til å sprette opp om morgenen og glede deg til neste treningsøkt? Hvis ikke kan det kanskje være lurt å vurdere om det du driver med virkelig gir deg glede, eller om det er noe annet som du kunne fått mer glede av. Jeg har virkelig fått erfart hvor viktig det er at målet er indrestyrt for at det skal virke motiverende. Med en gang det føles som press og stress kan det være lurt å tenke igjennom hvem du egentlig gjør det for. Målet bør gi deg litt positive kilinger i magen. Gir det deg ikke det er det bedre å ikke ha et mål i det hele tatt, tenker jeg. For et mål du forbinder med noe negativt, eller som vekker dårlige følelser i deg, kan rett og slett ha motsatt effekt og ødelegge treningsgleden. Husk at trening alltid, først og fremst skal være GØY!
Dette er et utrolig flott, sant og viktig innlegg! Gøy og interessant lesning, Camilla👏👏 Har man ikke motivasjon så er det godt å stoppe opp, endre kurs og finne igjen gleden.
Takk for det! Ja, det er helt sant. Det er ikke noe vits i å kjøre på for enhver pris 🙂